Iron Lung

Det er noe genuint beundringsverdig ved Iron Lung, Mark "Markiplier" Fischbachs spillefilmdebut. Han har tross alt investert en betydelig sum av sine egne penger i å filmatisere kult-skrekkspillet Iron Lung. Et prosjekt der han ikke bare spiller hovedrollen, men også regisserer, skriver manus og står for klippingen, alt i ekte YouTuber-ånd.

Her er det en iver og lidenskap - ja, en kjærlighet til kildematerialet - som er tydelig. Prosjektet er et friskt pust i en bransje som ellers ofte oppfattes mer som en fabrikk der film skapes i styrerom enn av lidenskapelige entusiaster. Problemet er ikke mangel på lidenskap eller dugnadsånd når det gjelder å produsere en god film. Uansett hvor gode intensjonene måtte være.



Da jeg satte meg ned i sofaen for å se Iron Lung, hadde jeg ingen store forventninger eller forhåndskunnskaper. Joda, jeg kjente litt til handlingen i spillet, og Markiplier er et navn jeg har støtt på før. Men verken spillet eller YouTube-kanalen hans er noe jeg har engasjert meg i før. I denne sammenhengen er det likevel ganske passende å reise ut i det ukjente, akkurat som hovedpersonen i filmen.

Handlingen, ja. For de som, i likhet med meg, ikke er spesielt godt informert, så foregår det hele i en mørk fremtid der alle mennesker og planeter plutselig har forsvunnet. De overlevende befinner seg på romstasjoner og er ekstremt få. Kort sagt står menneskeheten på randen av undergang.

Det er i denne dystopiske verdenen vi følger en dødsdømt fange ned i et enormt hav av blod. En reise som foregår i en tvilsomt konstruert ubåt uten vinduer, der all navigering foregår via kamerastrømmer og instrumentpaneler, mens mørket utenfor langsomt begynner å føles stadig mer levende. Det er mørkt, trykkende og litt foruroligende. Et briljant kjernekonsept som i bunn og grunn koker ned til å gjøre mye med lite, og som baserer seg helt og holdent på atmosfære og psykologisk spenning snarere enn visuelt spektakel.

Det fungerer tydeligvis veldig bra som spill, men som film er det betydelig dårligere.



Det største problemet? Tempoet. Så snart jeg startet Iron Lung, fikk jeg en dårlig følelse, da jeg tilfeldigvis la merke til at den totale spilletiden var på litt over to timer. Det passet dårlig med temaet og det jeg allerede visste om spillets handling. Kanskje har Fischbach vært litt for forelsket i materialet, for han går seg fullstendig vill i jakten på atmosfære og mystikk.

Vi snakker tross alt om 120 minutter som stort sett består av scener der han stirrer på skjermer, trykker på knapper og reagerer på merkelige lyder utenfor ubåten. Filmens rolige tempo tøyer enhver følelse av uro til bristepunktet, og det er rett og slett ikke mye å finne her utover det sterke grunnkonseptet. Ideen om en person fanget i en metallkiste midt i et hav av blod er absolutt effektiv i små doser, men premisset utvikler seg aldri til noe større eller mer substansielt.

Samtidig ville det være urettferdig å påstå at filmen mangler kvaliteter. Tvert imot er det flere sekvenser her som viser at Fischbach utvilsomt har et øye for visuell komposisjon, lyssetting og kameraarbeid. I scener der ubåten rystes av uforklarlige krefter, eller der uforklarlige silhuetter dukker opp i blodpølene, er det vanskelig å ikke trekke paralleller til Lovecraft, Carpenter og kosmisk horror. På sitt beste klarer filmen unektelig å fange følelsen av å være alene i et uendelig univers som ikke tar hensyn til menneskeliv.

Jeg må også berømme filmen for lyddesignet. Metalliske knirk, fjerne ekko og mekaniske knirker bygger effektivt opp en følelse av kvelende uro, og det er ofte dette som ligger bak noen av de mest slående øyeblikkene i Iron Lung.



Fischbach selv er derimot et betydelig svakere ledd. Han gjør en grei jobb i scener som krever panikk eller frustrasjon, men så snart tonen skifter til noe mer emosjonelt eller dempet, imploderer troverdigheten hans fullstendig. Det er ikke nødvendigvis dårlig, bare utrolig stivt og treaktig, og det blir tydelig at han har sine røtter i YouTube, med alt hva det innebærer. Han er rett og slett ikke i stand til å bære filmen på en troverdig måte.

Iron Lung Men filmen er kreativ og ambisiøs, og Fischbach forsøker aldri å lage en Hollywood-aktig fortelling, men holder seg ganske strengt til det samme rammeverket som spillet. Han lager akkurat den merkelige, langsomme og ubehagelige filmen han selv ønsker å se. Men det er også en grunn til at produsenter adapterer historier, og at bokforfattere sjelden blir spesielt gode manusforfattere. Ulike medier krever rett og slett ulike tilnærminger.

Resultatet er at Iron Lung føles mer som et eksperiment enn som en faktisk film. Fans av det originale spillet vil sannsynligvis sette mer pris på det, men resten av oss seere lengter mest av alt etter å bli sluppet ut av ubåten.